Mosvik og Ytterøya

Nå har vi sett på røttene til Elen Gurine Andersdatter, mormor til Petra Oline Hølaas. Hennes far Anders Mikkelsen kom fra Mosvik i Ytterøy. Jeg skall fortelle litt om dette området med hjelp av Store norske leksikon, Norges bebyggelse : Nordlige seksjon Herredsbindet for Nord-Trøndelag Søndre del av Fiskaa og Myckland (1956) og Mosvik kommune 100 år (2001).

Innerst i Trondheimsfjorden ligger øya Ytterøya og vester om den ligger en bred halvøy ved navn Mosvik. I dag er Mosvik en del av Inderøy kommune, og Ytterøya en del av Levanger kommune, men på den tiden Anders Mikkelsen og hans slektninger bodde der hette hele området Ytterøy sogn og prestegjeld. Mosvik var annex til Ytterøy prestegjeld.

Mosvik fikk sitt navn etter elven Mossa. Stavemåten har variert veldig over årene, fra Mosarvik og Moszevickenn til Mosvigen. Bygda var delt i tre felt med større vassdrag imellom, og i hver del fantes mange småsjøer og myrer. Største innsjøen var och er Meltingvatnet (8 km lang og 2,5 km bred på 1950-tallet), mitt på halvøya mellom Leksvik og Mosvik. 

Arkeologiske funn viser at folk har levd i Mosvik siden yngre steinalder. I Kvennavika finnes helleristninger. "Ristningene består av 12 fiskefigurer, som alle trolig forestiller kveite. Disse danner den største samlingen av fiskebilder man kjenner til i Norden (...) og er antatt til å være ca. 5000 år gml." (Mosvik kommune 100 år s. 5) 

I middelalderen lå Mosvik kirke ved Meltingvattnet. Etter pesten lå bygda øde og skogen tok over. Fra 1500-tallet begynte bygda ta form igjen, gårder ble ryddet og folketallet økte. Gårdene var i bispestolens eie, deretter Bache Klosters gods. Gårdsdriften sørget lelændinger og husmenn for. 

På Ytterøya åpnet ett kobberverk på 1630-tallet. I Mosvik som var full av skog startet allerede på 1600-tallet flere sagbruk. Salg av tre og bygging av jekter ble en sentral næring i bygda de nærmeste to hundre årene, særlig for gårdene nærmest sjøen. 

Åkerdrift og fedrift var også viktige næringer såklart, og en del fiske. Noen drev med saltbrenning. På Ytterøya sies det att både snekkerhåndverket og den "kvinnelige" husfliden hadde sterk rolle. Nesten hver gård hadde en eller flere vevstoler, der tekstil av både ull og lin ble vevd "fra det tykkeste vadmel til det fineste klede" (Norges bebyggelse s. 490).

I manntallet 1701 var det totalt 182 menn (husbonder, sønner, drenger og husmenn) i Mosvik. Ingen kvinner eller jenter ble registrert på den tiden, men vi kan si det fantes ca 360 personer totalt. Mange av gårdene som da ble nevnt finnes det ennå spor eller levende gårder av i dag. Her kommer litt informasjon om gårdene til våre slektninger.

Gilberg

Gilberg gård låg på Ytterøya. Skrevet "Gildberg" 1701. 

På Gilberg var Morten en av to oppsittere 1657, og der levde hans datter Marit Mortensdatter og datterdatteren Elen "Eli" Olufsdatter f. 1711. 

Langoune (Rumpen)

Langoune gård låg på Mosvik. Skrevet "Langøfne" 1701. Gårdsnavn med "aun" i siste leddet var ofte ett tegn på att gården ligget øde (audn) så lenge at det opprinnelige navnet blitt glemt, og da gården blitt tatt opp i bruk igjen fikk den ett nytt navn. Denne plassen bør alltså være eldre enn pesten.

På Rumpen husmannsplass under Langoune bosatte seg Anders Olsen f. 1719 og Ellen "Eli" Olufsdatter f. 1711, og der bodde deres datter Elen "Eli" Andersdatter f. 1756 med sin Mikkel Jonsen Lien f. 1754 noen år.

Lien

Lien gård låg på Mosvik. Skrevet "Lien" 1701. På Lien bosatte seg Jon Olsen f. ca 1705 og Gunnel Evensdatter fra Berg f. 1713 og fikk elve barn. Sønnen Mikkel Jonsen flyttet tilbake dit med sin familie, etter årene på Rumpen.

Melting

Melting gård låg ved elven Mossa på Mosvik og ble skrevet "Melting" 1701.

Der var Anders Mikkelsen f. 1788 tjener i begynnelsen av 1800-tallet, før han flyttet til Leksvik og giftet seg med Christiana Jensdatter Øverland. Jeg tenker på ham når jeg leser dette:

"I gamle dager (...) var det mye varg i Mosvik. Gjeter og gjeterhund måtte om sommeren til stadighet følge buskapen og holde dem samlet. Til dels var gjeteren utrustet med skytevåpen for å kunne brenne av skott til skremsel for udyrene. Likevel var det ikke sjelden at de fikk høve til å rive en hel sau eller geit. Vargen kom ofte fram til husene i de mørke vinterkvelder for å snuse etter mat. Da gikk det galt med gårdshunden hvis den var ute. (...) Bjørnen var det andre rovdyret som hevdet heimstadretten sin (...). Skogtraktene runt Meltingvatnet hørte særlig til bjørnens virkefelt. Her fantes både slagbjørn og grasbjørn. Han var stor og sterk, uvøren og tung på labben og slo ned hest og ku, sau og geit." (Norges bebyggelse s. 521-522) 

Jeg kan tenke meg att Anders som var tjener nok måtte vokte dyrene til gården. På 1830-tallet ble mange varghei ødelagt av en stor skogsbrand mellom Meltingen og Verran og på 1850-tallet ble vargen utryddet med forgiftet åte. Bjørnen ble det innført skuddpremie på, og den siste bjørnen ble skutt 1907.

Om Mosvik ble det skrevet på 1950-tallet (det vill si før bilveien fra Leksvik kom):

"Hverken sommer eller vinter er her noe turistliv. Bygda ligger for avstengt og ukjent for utanverdenen. Selv tyskerne så seg ikke råd med å komme fram hit. Men det er meget vakkert i Mosvik med fjell og li og fjord."

---

Bildene "Meltingen av Ingolf Zeiner Petersen" og "Jekt ved Munkholmen utenfor Trondheim 1906" kommer fra digitaltmuseum.no

Kartet er laget av min mann M.G.

Anetavle Petra Oline Hølaas